Presentasjon av Flatøyboka
Jeg er ikke den største eksperten på Flatøyboka her i dette rommet. Det er Elizabeth Ashman Rowe. Men siden jeg er først, må jeg nesten kort få presentere denne kodeksen, så vi alle vet hva vi snakker om.

Flatøyboka er et stort islandsk håndskrift med et blandet historisk innhold. Hovedkjernen består av fire store kongesagaer: Først Olav Tryggvasons saga, så Olav den Helliges saga, Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. På de første fem bladene er det noen innledende småtekster. Det begynner med  en hylling av Olav den hellige med diktet Geisli, vi finner et om Norges første bebyggelse, og så ender denne innledningen med en merkelig historie om Eirik den vidfarne, som reiste helt fra Trøndelag til Paradis. Han er vel den eneste som har sluppet levende ut igjen fra Paradiset. Han fikk med seg den utfordring å gjøre sine landsmenn kjent med det glade budskap. Etter de store kongesagaene kommer noen tillegg, bl.a. om Magnus den gode og Harald hardråde, og så kommer en stor avdeling med såkalte annaler. Det er korte historiske opplysninger ordnet kronologisk fra verdens skapelse til boka ble skrevet.
Gjennom hele fremstillingen er Flatøyboka krydret med korte, poengterte historier knyttet til enkeltpersoner, såkalte tætter. Disse er lite kjent for det norske publikumet, og her er de mye å glede seg til.

Tilblivelse
Vi filologer må oftest nøye oss med gjetninger, store feilmarginer og forbehold når vi skal uttale oss om når, hvor og hvordan et håndsrift er blitt til. Når det gjelder Flatøyboka, er vi så heldige at vi kan hente en rekke nøkkelopplysninger klart og presist i et lite forord. Her står det at boka tilhører Jon Håkonsson, og vi kan slutte at det er han som har initiert prosjektet. Vi vet at han var født i 1350 og var bonde på gården Vididalstunga på Nord-Island, ikke langt fra klostret på Tingøyrar. Vi kan gå ut fra at boka er skrevet enten på gården eller i klostret. Den er skrevet av to prester som hørte til i klostret. Den ene het Jon Tordarson. Det var han som begynte arbeidet, og han har skrevet 260 sider, eller knappe 2/3 av boka boka, (bl. 4v-134v) Denne jobben gjorde han ifølge forordet året 1387. Da overtok hans kollega Magnus Torhallsson, som skrev de første 4 bladene  (1-4r) og resten. Det står også at Magnus „lyste“ hele boka – dvs. illuminerte, malte nydelige kunstverk i margene og i de vakre initialene. Dette gjør Flatøyboka til et prakthåndskrift som setter det i en særstilling blant kongesagahåndskriftene, og det er heller ikke mange andre norrøne håndskrifter som er like praktfulle.
 
Proveniens
Noen tror at boka er skrevet på Flatøy (Flatey) pga. navnet, men det er den nok ikke. Derimot var den på 1500-tallet eiet av en velstående familie på Flatøy, som er en stor øy i Breidafjorden på vestkysten av Island. Fra Flatøy kom boka til bispesetet Skålholt, og etter hvert i biskopens, Brynjolv Sveinssons, eie. Brynjolv var selv en dyktig filolog og svært interessert i den gamle islandske litteraturen. I 1656 sendte han boka til kongen i København, der den ble innlemmet i Det kongelige bibliotek. Ikke lenge etter ble islendingen Tormod Torfæus ansatt av kongen som sagaoversetter. Tormod er tidligere presentert i denne salen. Den største jobben han gjorde i de n korte tida han satt i denne stillingen, var å oversette Flatøyboka til dansk. Denne oversettelsen er i dag å finne i håndskriftsamlingen ved det Kongelige Bibliotek. 20 år seinere, i 1682, ble Torfæus utnevnt til kongelig historieskriver for Norge. Han var da bosatt på Karmøy. Hit fikk han låne alt han trengte av sagahåndskrifter fra samlingene i Det Kongelige Bibliotek og Universitetsbiblioteket. En av de bøkene han hadde mest nytte av var Flatøyboka. Vi kan se av historieverket han skrev, Historia rerum Norvegicarum (utg. 1711) at han brukte Flatøyboka mye. Boka kom så trygt tilbake til København i 1704, og der ble den fram til 1971. Da ble den sammen med det håndskriftet som innholder Den eldre Edda (Codex Regius av den eldre Edda) overført til Island. Med disse to utvalgte håndskriftene ble det store tilbakeleveringsprogrammet av håndskrifter fra Danmark til Island innledet.

Flatøyboka er så stor at den av praktiske grunner er delt i to bind. Det ene bindet ligger mørkt og stille i safen til Håndskriftsamlingen på Universitetet (Stofnun Árna Magnússonar í íslenskum fræðum). Den andre halvparten ligger på utstilling på håndskriftmuseet i Sentrum (Þjóðmenningarhúsið) Der kan dere også se de morsomme fjernsynsopptakene fra overleveringen i 1971. Den første direktesendte fjernsynsoverføring på Island.

Flatøyboka ble første gang utgitt av vår egen professor Rikhard Unger i 1860-68. Unger samarbeidet med islendingen Gudbrand Vigfusson, som arbeidet i København til 1866, da han flyttet til Oxford. Gudbrand var selv fra Breidafjorden, så av den grunn var han kanskje særlig interessert i Flatøyboka.

Om norrøn sagatradisjon. Kongesagaer.
Flatøyboka ble skrevet på slutten av det 14. århundre. Det er på slutten av kongesagaenes produktive periode, mange vil si etter. Det originale ved Flatøyboka ligger heller ikke i nyskriving. Dette er en kompilasjon, de skriverne har brukt og sammenføyet tekster de har hatt i skriftlige forelegg. De hadde da en 200-årig sagatradisjon å bygge på. De første tilløp til kongekrøniker og narrativ historieskriving her i Norden ser vi midt på 1100-tallet, og det er først på latin. Fra Norge har vi først  et par latinske fremstillinger fra 1100-tallet, Historia Norwegie og Theodoricus munks historie. Det finnes også en gammel, kortfattet gjennomgåelse av historien på norrønt, Ágrip, fra ca 1190. Men så overtar islendingene mer og mer. Allerede på 1180-tallet engasjerer kong Sverre den islandske munken Karl  Jonsson, også fra Tingeyrar-klostret, til å skrive sagaen om seg.

Utover på 1200-tallet vokser og utvikler sjangeren seg på Island. Allerede før 1200 ble det skrevet om Olav Tryggvason på latin, i alle fall to fremstillinger. Disse er tapt, men den ene fins i en oversettelse til norrønt. (Odd Snorrason munk).
 
Fagerskinna er en annen norgeshistorie som sannsynligvis har blitt til på Island. I sin oppbygging likner den Heimskringa, men er mer kortfattet. Med Den store sagaen om Olav den hellige og Heimskringla, trolig skrevet rundt 1230, når kongesagalitteraturen høyden når det gjelder komposisjon, stil og fortellerteknikk. Morkinskinna er fra omtrent samme tid som Heimskringla eller litt eldre. De to prestene som skrev Flatøyboka hadde kjennskap til disse og en rekke andre eldre sagaverker da de la i vei med verket. Forskerne har regnet ut at de har brukt over førti kildeskrifter som de har brukt som forelegg. Dette stoffet har de dandert og redigert, føyet til og trukket fra.

Skriftkultur før boktrykkerkunsten Håndskrift verk kompilasjon
Da er vi inne på selve den litterære produksjonsprosessen i middelalderen. Det er ikke så lett for oss moderne mennesker å leve oss inn i dette. Vi har lett for å ta med oss  erfaringene fra vår egen tid når vi reiser tilbake til middelalderen. Våre begreper om bok verker og forfattere, copyright og plagiat må vi legge fra oss.
Man skulle lage en bok. Målet var ikke å skrive av, men å lage en ny bok etter det aktuelle behovet. Man brukte det man hadde tilgang på. Passet det bra, så skrev de det av. Var det noe de ikke var interessert i, så strøk de, hadde de tilleggsopplysninger, så kunne de føye det til. Det fins ikke to like sagahåndskrifter.

Dette betyr at vårt moderne begrep ”verk” blir problematisk. Om vi har to håndskrifter med liknende innhold, snakker vi om tekstvitner til samme verk. Vi finner Heimskringla-tekst i en rekke håndskrifter, selv om ingen er helt like. Hvor store inngrep kan skriveren gjøre før vi har et nytt verk?

I Flatøyboka kan vi kjenne igjen en rekke tekster fra ulike kjente sagaer, ikke minst de store kongesagaene jeg nevnte. Som kompilasjon er Flatøyboka enestående; denne redaksjonen finnes bare i dette ene håndskriftet og er derfor enestående.  
 
Karakteristikk
Om vi til slutt i tillegg skal karakterisere Fl i forhold til andre kongesaga- håndskrifter, vil jeg prøve meg med tre stikkord:
a.    Den er stor.
b.    Den er vakker
c.    Den er ung

Stor:  I høy grad. Bladene måler 42,5x29 cm, og i nordisk sammenheng er det veldig stort. Det finnes bare et par andre norrøne manuskripter med så store blader. De har utnyttet de små islandske kalveryggene helt ut. Like imponerende er tykkelsen. Boka består i dag av 225 blader, men av disse er 22 innskutt seinere (på 1400-tallet). Vi får bare to blader av denne størrelsen av én kalv, så da kan vi regne ut at det har vært behov for litt av en flokk.

Vakker: Boka er vakker. Skriften er fagmessig nydelig utført. Strengt planlagt i to spalter med rause marger. Den har nydelig fargelagte initialer og flere sider har store illuminasjoner, fargede tegninger. Da islendingene forhandlet med Danmark om hjemsendelse av håndskrifter, var et av kriteriene de ble enige om, at håndskriftene skulle ha islandsk emne. Så her falt Flatøyboka utenfor. Det var nok mer størrelsen, de vakre illuminasjonene og den påkostede utførelsen som gjorde at islendingene satte så mye inn på å få dette håndskriftet utlevert likevel. Først etter at dette ekstrakravet ble innvilget kunne avtalen underskrives og tilbakeleveringen begynne

Ung: Ja, 1387 er sent, og det var etter at det vi regner som den produktive tiden for kongesagaer var slutt. Men avskriving, kompilering og kodeksproduksjon foregikk fremdeles en stund. Det ble laget verdifulle kongesagahåndskrifter langt ut på 1400-tallet, f. eks Bergsbok, som inneholder sagaene om Olav Tryggvason og Olav den hellige. Gullinskinna, som inneholder Heimskringla-tekst, er et annet eksempel.
Det er et stort arbeid oversetteren og forlaget har gitt seg i kast med når de vil gi oss Flatøyboka på norsk. Noen vil sikkert spørre om det er verdt det. Vi har jo de alle de store sagaene  i andre versjoner i oversettelser fra før. Derimot er det mye vi mangler. Det fine med dette prosjektet er likevel nettopp at de vil gi oss boka som helhet. Det vil gi oss innsikt i den litterære status på Island rundt 1390, 160 år etter Snorre. Lykke til.

© 2012–2013 Jon Gunnar Jørgensen