Flatøyboka, med undertittelen «Det norske folks liv og historie», skal endre synet vårt på oss selv og på alle nordmenn som har levd før oss. Den skal bli det mest spennende og dramatiske vi noen gang har lest om den gamle, norske historien, den skal samle trådene og vise oss sammenhengene. Og den skal overgå selveste Snorre. Det er de beskjedne ambisjonene til forlaget Saga Bok i Hafrsfjord når de to første bindene av det til sammen fem bind store verket kommer ut til Norges grunnlovsjubileum i 2014. Til å gjennomføre dette, har de hentet

inn tre spesialister. Professor dr.philos. Torgrim Titlestad ved UiS er hovedredaktør. De to andre fagredaktørene er professor dr. philos. Gisli Sigurdsson fra Det arnemagnæanske institutt i Reykjavik og Elizabeth Ashman Rowe, universitetslektor, Ph.D. fra universitetet i Cambridge. Noe av det mest spennende med verket er kanskje bokas egen historie, og at den i det hele tatt er kjent. 

Lærebok for kongen 

Jon Håkonarsson het mannen som satte i gang prosjektet. Han var født i 1350 og var bonde på gården Vididalstunga på Nord-Island. Boka er skrevet av to islandske prester, og er ei samling norrøne fortellinger. Den skulle være ei lærebok i kultur, historie, moral og etikk for det unge kongsemnet, Olav IV Håkonsson, en guttunge i tenårene. Han regjerte fra 1380 til 1387, da han døde, bare 16 år gammel. – Sponsoren hadde tenkt å gi boka som gave til kongen. Da han hørte at kongen var død, tenkte han at det var liten vits i å gi den til kongens mor, som var dansk, forteller Ashman Rowe. Håkons mor, Margrete Valdemarsdatter, regjerte etter sønnens død, fra 1388 til 1412.

113 kalveskinn

Boka som blir laget nå, er 18 ganger 25 centimeter. Anders Kvåle Rue fra Telemark illustrerer verket, inspirert av de originale dekorasjonene. Originalen er omtrent så stor som et A3-ark. Eller: Så stor som det er mulig når du lager den med kalveskinn. 113 kalveskinn er gått med til boka, som er håndskrevet og håndillustrert i ett eksemplar. Det er en

stor og imponerende bok, som viser at det lå status, makt og penger bak den. – Et viktig spørsmål er hvorfor en bonde på Island ville bruke så mange penger på dette, sier Ashman Rowe. Hun får støtte av Torgrim Titlestad: – Han laget et historieverk, en lærebok for konger, samfunnets elite, der han gjennom å fortelle historier om andre prøver å lære bort hvordan en god konge styrer. Han må ha hatt en tro på at det kunne påvirke den nasjonale suverenitetspolitikken, sier han. – Dessuten ga det status å ha en historie nedskrevet i en bok, selv om

det på den tiden hadde vært lettere bare å fortelle historien enn å bruke år på å få den skrevet ned, legger Sigurdsson til.

Tilbakeført fra Danmark

Boka ble tilbakeført til Island i 1971, etter å ha vært ved Kong Fredrik 3.s bibliotek i København siden 1656, og de tre forskerne har vært der og bladd i den. – Ei bok fra 1300-tallet! Tåler den det? – Kalveskinnet skal ha litt fett på seg, den har godt av å bli tatt på, forklarer Titlestad. 

Ut til folk

Boka er tidligere gitt ut i ren tekst på islandsk, men det er første gang den gis ut i Norge, og nå skal den ut til folket, mener forlaget. Hovedkjernen består av fire store kongesagaer: Først Olav Tryggvasons

saga, så Olav den Helliges saga, Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. I tillegg er det mange kortere, og til dels ganske sære tekster. Den rareste mener forfatterne er den om hedningen Eirik den vidfarne, som

reiste helt fra Trøndelag til Paradis for så å få i oppgave å reise tilbake og gjøre sine landsmenn kjent med det glade budskap. Forfatterne endrer ikke på originaltekstene, men de legger til redaksjonelle kommentarer som skal forklare og sette fortellingene inn i en sammenheng slik at også moderne mennesker kan ha glede av dem. Dermed tror de at boka kan nå et bredt publikum. Og at den vil fenge er de skråsikre på: – Stort sett ligger sagastilen tett opptil romanen. Og dette er den mest saftige delen av sagalitteraturen, sier Sigurdsson. – Det er underholdende, litterære tekster. Veldig lesbart og aldeles ikke for et forskerpublikum. Det er mer spennende enn Snorre. Mer action.

Ashman Rowe supplerer: – Det er komedie og tragedie. Mange av historiene er korte og kan leses uavhengig av hverandre, en trenger ikke lese alt i rekkefølge eller sammenheng. Det blir et praktverk for den vanlige leser

som vil ha innsikt i Norges historie på en populær måte, mener hun.

Ei «ny» bok

Flatøyboka er ei ny bok sammenliknet med annen sagalitteratur, den kom for eksempel mye seinere enn Snorres Heimskringla. Den er fyldigere enn de andre sagatekstene;

alle mulige og umulige fortellinger rundt kongene er samlet her. Det er flere mer frodige fortellinger, og tekstene er mer utbroderte. Men det er ikke nødvendigvis sånn at det eldste

er det mest korrekte, mener Sigurdsson. Det kan like gjerne bety at de som skrev Flatøyboka visste mer eller hadde tilgang til andre og bedre kilder enn for eksempel Snorre hadde.

Av Ingeborg Marie Jensen (ingeborg.marie.jensen@aftenbladet.no)