Det er i dag en kulturhistorisk begivenhet av rang at Flatøybok introduseres med bd. 1 i sin første helhetlige oversettelse til moderne norsk – i Eidsvollgrunnlovens 200 årsjubileum. Det er et verk helt på linje med Snorre Sturlasons høyt skattede Heimskringla, men dobbelt så stor og omfatter flere hundreår enn Snorre. Verket viser at vikingtiden utgjør det norske demokratiets vugge. Skandinavia ble stående utenfor romernes erobringsmaskin og fikk beholde sine egne styringskulturer, språk, kultur og religion og kunne derfor utvikle dype røtter for egne særdrag i sin historie. Under Karl den store på 760 – tallet, erobret og kristnet frankerne store deler av Europa. Men i hele 200 år ble Skandinavia liggende utenfor den frankiske makten. Når vi kommer til 900 – tallet får vi i Norge de første solide tegnene på TINGET som politisk folkerepresentasjon. Vi skimter en styringsmodell som var nedenfra og opp, og det er ikke vanskelig å trekke klare linjer til grunnloven av 1814. Flatøybok bidrar med nytt materiale til å trekke vår gamle historie frem i lyset.

Flatøybok er et verk som utrolig nok har måttet ligget i historiens mørke til denne dag. Da er det ikke bare å legge den nytrykte boka fra seg på bordet som om det var noe hverdagslig som skjer hver bokhøst: Den må omkranses av den høytidelighet som dette utgjør i vårt folks historie. Det slo meg at det mest naturlige ville være å ledsage verket med det mest sagapregede dikt i vår litteratur. Og jeg søkte gjennom min hukommelse som raskt festet seg ved Bjørnstjerne Bjørnsons bevingede dikt ”Der ligger et land mot den evige sne.”

Dette er det eneste diktet av betydning som har Norges sagaer som sitt hovedemne, og dette diktets opprinnelse har sin dramatiske historie i seg selv. Det ble første gang fremført under 17.mai-feiringen i Bergen i 1859. Da hadde den 27 år unge Bjørnson lansert ideen om å blåse nytt og sterkt liv i feiringen av nordmennenes 17. mai og frihetsgrunnlov. Med seg hadde han den 48 år gamle verdensberømte og folkekjære fiolinisten Ole Bull. Sammen flankerte de to høvdingene folketoget og jubelen som ingen ende ville ta. Senere på dagen talte Bjørnson ved konserten i byens teater. Klappsalvene ville heller ikke da opphøre, og Bjørnson grep ordet: ”I har hørt talen, nu skal jeg lese en fedrelandssang for Jer!” Og Bjørnsonspesialisten Edvard Hoem skriver i bind 1 av sin store Bjørnsonbiografi fra 2009, s. 196: ”Da går det heilt over styr for det feststemte publikummet. […] ovasjonane blir så overveldande at det ikkje vil stanse.”

Noe uker senere ble ”Der ligger et land mot den evige sne” videreutviklet i det som er Norges fedrelandssang, ”Ja, vi elsker dette landet”, en fedrelandssang som også er klart preget av sagatiden: ”… den saganatt som senker, drømme på vår jord.” Og i 155 år til dags dato har sagasangen ”Det ligger et land…” vært sunget og elsket land og strand rundt av nesten samtlige generasjoner. Jeg finner ikke noe mer ærbart dikt å åpne denne høytideligheten med enn Bjørnsons dikt.