Vi har av Bergsveinn Birgisson fått innsikt i visjonene bak Flatøybok, om hvordan verkets sponsor, Jon Håkonsson, og hans lærdomskrets ville få den unge kongen Olav 4. til å låne dem sitt øre gjennom sin storstilte og vakre gave til ham, håndskriftet som vi kaller Flatøybok. Elizabeth Ashman Rowe har bibragt oss forståelse om hva kongen skulle lytte til og hva han skulle lære – for å føre Norge og Island ut av den katastrofen som råket riket etter Svartedauden: Rikets historie skulle være hans forbilde og læremester til ny fremgang. I landenes fortvilte situasjon hadde verkets skapere risset opp sin tids ”politisk utopi” – gjenreising av Norgesveldet – som et djervt alternativ til å forsone seg med den moralske, kulturelle og økonomiske undergangen man daglig kunne se. 

Storbonden Jon Håkonsson var ikke alene om denne visjonen. Han hadde med seg noen av Islands fremste intellektuelle som også hadde rik kunnskap om europeiske forhold i tiden. Først må presten Einar Havlideson  nevnes. Han hadde gått i lære hos den berømte Holar-biskopen Lavrans og skrevet hans dramatiske biografi som vi kan lese i Lauretiussagaen. I tillegg vet vi at Einar hadde besøkt pavens hoff i Avignon og trolig studerte i Paris. Jon hadde også med seg andre lærde som vi ikke skal omtale her – de beskrives i vårt forord til verket. Det vi uten tvil kan konkludere med er at Flatøybok gjennom et miljø på minst 6 fremstående lærde uttrykker en unik, konstruktiv intellektuell kraft som den dag i dag bør vekke stor oppmerksomhet i vårt moderne samfunn.

Det er altså 600 år etter at denne intellektuelle kraftutfoldelsen foregikk at vi blir kjent med deres enestående arbeid på moderne norsk. Når vi nå lanserer Flatøybok som det svære og vakre verk det er, undres vi derfor storlig over at det ikke har blitt oversatt til norsk før. Vi undres også over den nedlatende holdning som flere generasjoner av historikere og filologer har ytret om verkets kvaliteter, slik at verket ikke har blitt oversatt i helhet. I snart 200 år har det vært vanlig å se det som en opphopning av verdifulle enkeltdokumenter uten en indre sammenheng. Man har påstått at den lave kvaliteten skyldtes at verket var satt sammen lenge etter den klassiske topp-perioden fra Snorre Sturlason på 1200-tallet, og i Norge har det vært påstått at den sene nedskrivningen, ca. 1400, førte til at skriverne ikke kunne ha god nok innsikt i forhistorien. Akademisk dogmatisme, mangelen på nysgjerrighet og faktiske kunnskapsmangel fra dem som skulle være hevet over vanlige mennesker i innsikt, har stengt for innsyn i den diamanten av et verk som vi nå har foran oss. Man plukket ut enkeltdeler av verket og kunne derfor ikke se at man sto overfor et immaterielt Osebergskip. 

Spesielt takket være den islandske håndskriftsspesialisten Ólafur Halldórsons banebrytende arbeid på dette feltet fra 1990-tallet av – og oppfølgingen fra hans elev – Elizabeth Ashman Rowe – som er en del av vår redaksjon, begynner vi å forstå visjonene bak og hensikten med verket. Men vi er nå bare i opptakten til en virkelig flatøybokforskning. En lærdom av at verket ble lagt i mørke i Norge i hundrevis av år gjør at det er av avgjørende betydning at verket forefinnes i en moderne oversettelse. I det ligger en viktig demokratisk kontrollfunksjon for samfunnet: Ethvert folk bør ha tilgang på sine historiske kilder i moderne språkdrakt. Vi kan ikke stole på de fåtallige spesialistene, spesielt ikke når de har latt verket ligge i isolat i 600 år. Det tragiske for norsk kultur i dag er dessuten at denne typen kompetanse stadig marginaliseres ved våre universiteter og høyskoler. Ut fra mitt arbeid med skriftet siden 1995, dvs. gjennom 20 år, betviler jeg at det i dag finnes forskere som har lest verket i helhet. Når verket er ferdig oversatt og publisert står vi derfor i en helt ny historisk situasjon til å forstå vår eldre norske historie. Vi må nok nå skrive om igjen deler av vår eldre historie på bakgrunn av kunnskapen Flatøybok gir. 

Kan vi allerede nå si noe om de nye fortellingene som vi får kjennskap til gjennom Flatøybok? En av de mest inntrykksfulle oppdagelsene vi kan gjøre i Flatøybok er den fortellingen Flatøybok legger frem om opphavet til Norge og Island – og også om opphavet for det danske kongerikes historie, et mektig opus som kun finnes i dette verket – og i dag som er ukjent både i Norge og Danmark. Dermed blir Flatøybok en unik portal til å forstå våre forfedres forestillinger om deres opprinnelse og slektenes misjon i verden. Flatøyboks myteportal på 1300-tallet kan leses som en sterk kritikk av Snorre Sturlasons mytiske fortellinger om ynglingekongene frem til Harald Hårfagre – med sitt påståtte opphav i Odins vandring fra Svartehavet nær Midt-Østen. Det forunderlige er at Odins påståtte vandring fra Kaukasus er irrelevant og fraværende i Flatøybok. 

Det er ikke tilfeldig at Flatøybok allerede i begynnelsen vektlegger sin diametralt motsatte fargerike opprinnelsesmyte om hvordan kongeriket Norge og dets rådende slekter ble skapt i en fjern urtid. Den er knyttet til kong Nor som påstås å ha gitt oss landsnavnet Norge. Beretningen ble ikke knyttet til Kaukasus eller Lille-Asia, men til hjemlige trakter helt i det ytterste Nord. Det iskalde Nord utgjorde den livgivende kilde til Skandinavias liv – ikke et varmt og fjernt landskap.

Det er ikke tilfeldig at skriverne av verket vektlegger denne opprinnelsesmyten. Det har sammenheng med at Flatøybok er Norges første store verk i middelalderen som kan sies å være fylt av en sterk norsk nasjonal bevissthet. Verket vil gi Norge en historisk identitet – som et uavhengig og selvstendig kongerike i Europa – som et fremtidsmål som på nytt måtte realiseres imot de tunge og dystre perspektivene som Svartedauden og Norges tap av kongehuset medførte. Det forunderlige er dessuten at det er islendinger som formulerer og begrunner denne sterkt norske nasjonalbevisstheten – som først for alvor slår ut på nytt 400 år senere – ved Eidsvoll i 1814. Hvordan kunne islendinger være mer norsk nasjonalbevisste enn nordmenn?

Man blir gang på gang slått av hvordan skriverne er opptatt av å beskrive det de mener er landets legitime territorium fra de eldste tider: Landets første rikssamler var således ikke Harald Hårfagre, hvor sentral enn hans rolle måtte være i vår historie, men den mytiske kong Nor. Det første store, udaterte slaget i vår historie sto i Sognefjorden lenge før slaget i Hafrsfjord ca. 872. Da overvant Nor de oppsetsige sogningene. Det var han som tegnet Norges grenser i en mytisk urtid. Dette er den ene hovedideen: Norges varige og ukrenkelige territorium, fastslått av kong Nor. Dernest kommer det statsfilosofiske aspektet: Norge har fra urtiden hatt en idé om en rettferdig kongemakt: Krenker kongen folkets lov, skal han om nødvendig drepes, som det fremstilles i tåtten om kong Sigurd Sleva: 

Kong Sigurd Sleva Eiriksson sendte hordalandshersen Torkjell Klypp Tordsson til England for å kreve inn skatt fra kong Adalråd. Mens Torkjell utførte oppdraget, røvet og voldtok kongen hans hustru. Flatøybok forteller videre at Torkjell vendte tilbake med skatten til kong Sigurd: 

Så tok han en øks han hadde under kappen, hogg til kongen og ga ham banesår. Da Torkjell så snudde seg fra sitt verk, sprang Ogmund Kåresson mot ham og stakk spydet han holdt på, gjennom ham. Frendene til Torkjell syntes dette var et verk så ille gjort at de tok Ogmund og brente ham inne. De mente Torkjell hadde mye bedre sak enn kongen. 

I et nøtteskall fremstiller det konflikten mellom folket og en urettferdig konge. Sigurd Sleva Eiriksson blir beskrevet som en frastøtende person. Men det var hans lovbrudd som førte til hans død.

Kjernen i folkets rettsbevissthet bæres i lovsamfunnet som defineres av tinget, og kongemakten er altså balansert imot loven. En rekke eksempler i Flatøybok bekrefter denne demokratiske grunnideen ved den vekt verket legger på å fremstille dramatiske trekk i kampen mellom kongemakten og fremstående tingrepresentanter. Her finnes stoff som ikke finnes hos Snorre Sturlason. 

Magnus Olavsson den gode til makten

Vi skal merke oss verkets fremstilling av reaksjonene imot Magnus den godes brudd på egen ed om ikke å hevne seg på farens fiender etter 1035. Han begynte å forfølge farens gamle fiender. Et nytt kongelig hardstyre var på nytt synlig for nordmennene. De var ikke vant med å tåle urett, og de ville ikke være kongens treller.  Ting ble spontant sammenkalt og kongens overgrep ble drøftet. Misnøyen var utbredt i hele landet.  Et politisk drama av store dimensjoner holdt på sprenge det nylig gjenvunne norske selvstyret. Kongens rådgivere ante opprør. Men de turde ikke vende seg til ham. Sigvat skald ble valgt til å tale kongen til fornuft. Sigvat hadde stått Magnus’ far, Olav Haraldsson den hellige, meget nær. Magnus hadde stor respekt for Sigvat, og Sigvat hadde evne til å formulere kritikken på en minst mulig støtende måte.  Sigvat talte kongen til rette på en måte som knapt kunne skjedd andre steder enn i det norske kongedømmet. 

Sigvat utformet et kvad, kalt Bersogliviser – Fritalenhetsviser, et unikt dokument i europeisk middelalder. Sigvat pekte på at Magnus hadde foretatt alvorlige lovbrudd med overgrep mot bøndene. Han forklarte kongen at allmuen var engstelig for å kritisere ham og at folkets kritikk ikke kom frem til ham: “Tingmenn stikker heller nesen i kappen.” Kongens manglende kjennskap til kritikken truet nå makten hans. Han formidlet den alvorlige påstand at folket mente kongen fratok dem “odelen” – igjen en referanse til dramaet under Harald Hårfagre:

Flatøybok inneholder detaljer om Sigvats kvad som tyder på at det ble fremført i en spesiell sammenkomst med flere stormenn til stede, også opposisjonelle. Sigvat hadde tatt hull på en verkebyll: “Mange gjeve og rettenkende menn støttet opp om disse gode rådene.“  Kongen selv greide så vidt å holde seg i tømmene over Sigvats ord, men hans lojalitet kunne ikke betviles. Kongen våget ikke å foreta seg noen som kunne utfordre opposisjonen der og da. For å få disse lovene trygt ut av verden avholdt tingopposisjonen et ekstraordinært ting i samsvar med lovene fra Håkon den gode. Men på nytt angrep Magnus kritikerne sine og skremte med harde straffer. Da kongen var ferdig med truslene sine, reiste en av de fremste og mest respekterte tingmennene fra Gulatinget seg, Atle.  Han ytret én setning – i klassisk sagastil: “Slik klemmer skoene føttene mine at jeg ikke kommer meg av flekken.”  Så hadde han fått fram det som lå ham på hjertet. Flatøybok kommenterer ordene hans slik på 1300-tallet: “Disse ordene husket kongens venner og hva som kunne ligge i dem.”  Atle kunne knapt beskrevet Magnus’ misferd bedre. Setningen utgjorde ingen bønn om nåde, snarere var det en stolt advarsel til kongen og hans rådgivere.