Flatøybok - Nyhetsarkiv

«Forfatterne skjuler ikke negative trekk ved kongene. De har en historisk forståelse. Deres oppgave er å fortelle hvorfor kongene gjør feil, og hvordan unngå det i fremtiden. Det er en moderne tankegang.»

- REDAKTØR TORGRIM TITLESTAD OM FLATØYBOK

_{Den hellige kongen: Olav Haraldsson malt til Flatøybok av Anders Kvåle Rue. Slaget
ved Stiklestad den 29. juli 1030 er et av de mest berømte slagene i Norges
historie. I dette slaget mistet kong Olav Haraldsson livet. Olav var kommet på
kant med mange av dem som tidligere hadde støttet ham: stormennene, bøndene og
sin egen familie. Sagaene om Olav gir noe forskjellige opplysninger om hvem som
ledet hæren mot ham, men sikkert er at han døde på slagmarken. Kort tid etterpå
ble liket ført til Nidaros. På grunn av de undere som angivelig skjedde
etterpå, ble Olav helgenerklært. Slaget representerer i dag innføringen av
kristendommen i Norge.}

Hvem ble kongesagaene skrevet for? Spørsmålet tvinger seg på i forbindelse med at Saga Bok forlag nå utgir en oversettelse til moderne norsk av Flateyjarbók, det viktigste kongesagahåndskriftet ved siden av det tapte håndskriftet som Snorres kongesagaer bygger på.

Det som skiller Flatøybok fra nesten alle andre kilder til kongesagaene, er at vi vet både når det er skrevet, og hvem det er skrevet for: Olav IV Håkonsson, konge over Norge og Danmark, som døde 17 år gammel i 1387. Innholdet var gruppert rundt sagaene om kristningskongene med samme navn, samt sagaene om kongens forfedre Sverre og Håkon Håkonsson. Håndskriftet forble på Island etter at det ble kjent at Olav IV var død. Dermed kom Flatøybok til å sette et mektig punktum for islendingenes historieskrivning om Norges eldste konger.

Hvis vi skal tro presten Peder Claussøn Friis (1545–1614) forelå det en islandsk historie om norske konger så tidlig som på 1000-tallet. Kildene oppgir biskop Isleiv (død 1080) som verkets forfatter. Ved siden av Isleiv nevner kildene en rekke andre islendinger som har forfattet verker om Norges konger før Snorre: Sæmund frode, Are frode, Eirik Oddsson, Karl Jonsson, Odd Snorreson, Gunnlaug Leifsson. Spørsmålet er hvilken innflytelse verker som er tapt kan ha hatt på de bevarte kongesagaene.

I 1913 holdt historikeren Halvdan Koht et foredrag der han la vekt på at innholdet i kongesagaene måtte studeres ut fra den situasjonen de var blitt til i. Om tiden som dannet bakgrunnen for sagaskrivningen sa Koht: «Vi vet jo, at den tid da sagaskrivningen blomstret, det var en tidsalder med voldsomme samfundsbrytninger, og jeg tror endog det tør siges, at selve brytningene hadde en væsentlig del i at sagaerne i det hele blev skrevet».

Kohts programerklæring fikk imidlertid liten betydning, i motsetning til den kritikken av sagaenes historiske verdi som ble innledet av Lauritz Weibull. Weibull tok utgangspunkt i sagaenes behandling av begivenheter som kunne dateres, mens man hadde store vansker med å tidfeste sagatekstene. Usikkerhetsmarginen kunne være opptil 100 år, og bare i ytterst sjeldne tilfeller kan vi dermed vite noe om den aktuelle bakgrunnen for den enkelte sagateksten.

Enhver som i middelalderen forfattet et historisk verk ville prøve å skreddersy sin beretning slik at den samsvarte best mulig til mottakerens ønsker og interesser. Dermed kunne bildet av fortiden forandre seg etter hvem som mottok verket. Litteraturhistorikeren John Ward sier i artikkelen «Some Principles of Rhetorical Historiography in the Twelfth Century» (1985):

«Det å omskrive tidligere versjoner av en legende, fortelling, historie, er i seg selv ikke noe merkelig. Tidvise revisjoner av en tekst for å imøtekomme endrete litterære konvensjoner er en del av forfatterens jobb i middelalderen, enten det dreier seg om å gjendikte en Chanson de Roland, et helgenliv, en tidligere historikers versjon av en historisk hendelse eller person, eller en bønn.»

Kan man finne denne typen omskrivninger også i kongesagaene? Ifølge Ward danner Det første korstoget det fremste fokuspunkt for historieskrivere på 1100-tallet. I sagaene er det på lignende måte kristningskongene Olav Tryggvason og Olav den hellige interessen samler seg om, og det er særlig her man kan finne spor av forfatternes ulike agendaer. Tydeligst er dette i beretningene om slaget på Stiklestad.

Flatøybok er den eneste kilden som gjengir skaldediktet «Noregs konungatal». Det inneholder et resymé av Sæmund frodes kongehistorie fra rundt år 1100. Her heter det at Kalv Arneson og Tore Hund var lederne for hæren som møtte kongen på Stiklestad. På et senere tidspunkt er en tredje leder, Hårek fra Tjøtta, knyttet til slaget. I de eldste bevarte sagaberetningene fra begynnelsen av 1200-tallet nevnes imidlertid flere ledere. «� grip», den eldste, nevner fire, «Fagrskinna», fra 1220-tallet fem, og endelig i «Den legendariske saga om Olav den hellige» har bondehæren hele sju ledere, akkurat som i Heimskringla.

Samtidig med at antallet ledere vokser, skjer det en forandring i beretningens tendens. I «Den legendariske saga» kan vi lese at kongen taler forsonlig til Kalv og Tore, som tradisjonen har oppfattet som hans erkefiender. Ifølge Flatøybok, som også gjengir samtalen, lover kongen at han verken skal ta liv eller eiendom fra Kalv Arneson hvis han drar til Det hellige land. Og til Tore Hund sier kongen at: «Slike menn behøves i landet til å gjøre alt det som kongen synes han kan trenge»! Samtidig opplyser sagaene at hele fire av Kalvs brødre kjemper på kongens side i slaget, og i Flatøybok kan en lese at Finn, sønn til Hårek fra Tjøtta, var en av dem som fulgte kongen på flukten ut av landet.

Derimot går sagaforfatterne i de eldre sagaene, som Flatøybok gjengir, til voldsomt angrep på de lederne som ble nevnt sist: to vestlendinger og to trøndere. I «Den legendariske saga» sier kongen til vestlendingen Erlend av Gjerde: «Sjelen din vil havne i helvete før blodet ditt blir kaldt på jorden». Det er en hentydning til gravtalen over Erling Skakke i «Sverres saga»; Erlend var Erlings tippoldefar. Vanskeligere er det å skjønne hvorfor trønderne Rut fra Viggja og Torgeir fra Kvistad får en så fremtredende plass. I Heimskringla befaler kongen at Rut skal hogges ned som en bukk. Enda sterkere symbolikk ligger det i at kongen ifølge sagaen egenhendig dreper Torgeir fra Kvistad like før han selv faller. Av en eller annen grunn har sagaforfatteren villet knytte Torgeir til den berømte historien om kongens fall og merket som blir stående.

En av de eldste beretningene om kong Olavs fall på Stiklestad finner vi i den latinske kongekrø- niken som Theodoricus monachus forfattet omkring 1180 på grunnlag av islandske kilder. Her heter det, i A. Salvesens oversettelse:

«Nå ble hæren stillet opp i fylking, og den djerve Bjørn bar merket foran kongen. Han ble drept i det første angrepet av Tore Hund som førte den første fylkingen mot kongshæren.

Deretter fikk kongen et veldig sår, forteller folk, slik at han falt. […] Men da Dag, en av høvdingene under kongen, som også var frenden hans, så at merket falt sammen med kongen, plantet han det djervt på nytt og egget mennene til ikke å la drapet på kongen være uhevnet.» Den djerve Bjørn er Bjørn stallare, og de etterfølgende sagaene forteller at han faller i slaget, drept av Tore Hund.

I «Den legendariske saga» er det gjort en viktig forandring, for her fortelles det at kongens merke ble båret av Kalv Arnesons bror, Arne Arneson: «Det sier folk, at Arne Arneson bar merket til kong Olav den dagen.» Dette kan sies å være i tråd med den generelle tendensen til å nevne Kalvs brødre i kongens tjeneste.

Et større problem blir det å forklare hvorfor Heimskringla, bare noen år senere, bringer inn en ny merkesmann, Tord Foleson: «Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. […] Da ble fylkingen tynn framfor kongen. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket.»

Ifølge Heimskringla blir Torgeir fra Kvistad drept av kongen i nøyaktig samme stund som Tord Foleson setter merkestangen i bakken. På denne måten knyttes de tre sammen i en scene som danner et av høydepunktene i verket. Men hvem var Tord Foleson? Sagaen om Magnus Berrføtt, også i Heimskringla, gir en viktig opplysning: Tord Foleson var tippoldefaren til hertug Skule, som Snorre knyttet seg til under sitt opphold i Norge fra 1218 til 1220! Det kan derfor være grunn til å tro at den reviderte teksten om kongens fall har vært forfattet til ære for Skule.

Den fremtredende rollen Torgeir fra Kvistad spiller vekker mistanken om at han kan ha vært forfar til en viktig motstander av Skule i Trøndelag. Beretningen om at Torgeir ble drept av Olav den hellige kunne vært et forsvar for Skules delaktighet i drapet på drottseten Pål, den fremste embetsmannen til Skules halvbror, Inge Bårdsson.

Tendensen i sagatekstene kan altså ha relevans for spørsmålet om dateringen og hvem teksten opprinnelig er skrevet for. At maktskifter i nåtiden ville føre til revisjon i synet på fortiden ble innsett av Halvdan Koht, som liksom Snorre prøvde å kombinere rollen som historiker og politiker.

Av John Megaard, lektor jmegaard@gmail.com

Tilbake til nyheter