SUNNMØRSPOSTEN: DE FRYKTLØSE JOMSVIKINGENE

publisert 22. April, 2015

FLATØYBOK: De måtte gjennom harde opptakskrav, var særdeles brutale og levdeetteren spesiell æreskodeks. Selv i dødens stund viste jomsvikingene seg fryktløse.

Av

LARS INGE SKREDE
lars.inge.skrede@smp.no

ALEXANDER WORREN (FOTO)
alexander.worren@smp.no




• I oktober ble Flatøybok, bind 1, utgitt av forlaget Saga Bok. Dette er den siste store sagasamlingen som utgis i fullstendig form på moderne norsk.

• Tekstene ble skrevet på Island fra slutten av 1300-tallet. Boka skulle bidra til opplæringen av den unge norske kongen Olav 4.

• Sagaen om jomsvikingene, deriblant slaget i Hjørungavåg, er omtalt i det første bindet.

• Jomsvikingene var fryktede og legendariske leiesoldater, som levde på 900–1000-tallet.

• Håkon Jarl beseiret danskehæren med jomsvikinger i slaget ved Hjørungavåg i år 986.

• Bind 2 og 3 av Flatøybok blir utgitt høsten 2015.

den mektige vikingkolonien Jomsborg, muli-

 

VIKINGER
Det er klarvær og vinter, like etter jul, idet hæren ror innover mot Hjørungavågen, fullt utrustet til  kamp. Da de startet ferden mot Norge, hadde de hundre storskip, og attpåtil mange mindre skip. Oppover langs norskekysten har de ubarmhjertig herjet landet og gjort store strandhogg; ranet,  drept mye folk og brent ned gårder over alt.

De brutale krigerne ledes av Sigvalde Jarl den bråvoksne Vagn kesson og krigerkjempen Bue Digre. De er kommet til Norge som følge av en konflikt som har bygget seg opp over lang tid. Oppdraget er å få gjenstridige nordmenn, ledet av den innbitte hedningen Håkon Jarl, til å underkaste seg den kristne danskekongen Harald Blåtann.

Inne i vågen ser Håkon Jarl og sønnene hans Eirik og Svein, det som kommer imot. Denne hæren er den siste jarlen ville valgt til motstander. For å stå imot dette, trengs det både vett og djervskap.

Men Håkon har forberedt seg godt. Han er blitt varslet om danehærens herjinger og har samlet menn fra hele landet til det store slaget som er i ferd med å bryte ut. Skipene hans. mange flere enn motstanderens, fyller hele vågen. Her trengs alle menn som kan holde et skjold. For det er jomsvikingene som kommer.

 

Hardføre krigere. Jomsvikingene var fryktede og legendariske leiesoldater som levde på 900- og 1000-tallet. Man regner med at de holdt til i den mektige vikingkolonien Jomsborg, muligens nær Wollin i dagens Polen. Krigerfellesskapet besto for det meste av skandinaver, i hovedsak daner – samt vestslaviske menn kalt vendere.

Jomsvikinger ble regnet som spesielt hardføre krigere, en slags elitesoldater blant vikinger, med en egen æreskodes. For å bli opptatt i fellesskapet, ble det stilt harde krav. Også innad var det strenge regler. De kunne ikke ha konene sine med i borgen – ei heller være utenfor borgen i mer enn tre dager uten tillatelse. Man kunne ikke yppe til strid med sine våpenbrødre, men var pålagt å hevne disse, som om det var en sønn eller bror. Det var ikke tillatt for jomsvikinger å snakke om frykt eller være redd for noen ting. Mennene måtte være mellom 18 og 50 år. Alt som ble vunnet på hærferd skulle samles på ett sted og fordeles likt. Av denne grunn ble de også kalt likedelere.


Slaget i Hjørungavåg. De to hærene braker sammen, og hardest mulig kamp bryter løs. Ingen av dem vil vise seg å mangle djervhet og angrepslyst. Nordmennene setter inn ekstra skip mot lederskipene til jomsvikingene, slik at forsvarerne der teller tre mann for hver inntrenger. Stavner kjøres hardt mot hverandre, sverd og økser hogger løs. Hoder og lemmer kuttes av, kropper deles i to. Det er varmt i luften, og mange av krigerne tar av seg klærne og har bare brynjene på. Jomsvikingene presser seg voldsomt fram, men nordmennene holder stand.

Det blir en hvil i slaget, og Håkon jarl ser at kampen har gått mest ut over hans folk. Han går opp på land, vender seg i bønnerop til gudinnen Torgerd Hordabrud, og ofrer sin sju år gamle sønn, Erling, til henne. Jarlen vender så tilbake til slaget, styrket i troen på seier. Skipene går på hverandre, for andre gang.

Været tar til å tykne, skyer samler seg raskt fra nord. Brått blir det helt overskyet og en kraftig haglbyge setter inn, fulgt av lyn og tordenbrak. Vinden blir så sterk og bygene så harde at mennesker bare så vidt kan stå imot. Det blir kaldt, men jomsvikingene går likevel fryktløse på. Været blir enda verre, og Sigvalde – lederen for danskehæren – tenker at nordmennene må ha fått hjelp av overnaturlige krefter. Han snur skipet sitt, og velger å flykte med sine menn. Han har ikke sverget noen ed på å kjempe mot trollene i Norge.

Han roper til de andre lederne sine, Bue og Vagn, at også de må flykte – før jarlen og totalt 24 skip drar seg ut av slaget og setter kursen tilbake mot Danmark.

Men Vagn og Bue kjemper innbitt videre, og dreper mange av sine motstandere. Bue Digre får kuttet av halve ansiktet og begge hendene i en voldsom nærkamp om bord på skipet sitt. Han setter da armstubbene inn i ringene på en gullkiste han har der, hopper med den over bord og kommer aldri opp mer.

Vagn kesson er nå den siste lederen som fortsatt holder stand. Etter å ha sendt et spyd og ropt spottende etter den flyktende Sigvalde, samler han de gjenværende jomsvikingene på sitt langskip. Der forsvarer de seg hardt og djervt helt til det blir mørkt, og kampen slutter av.

Dagen etter blir 60 jomsvikinger, mange av dem hardt såret, tatt til fange av de norske seierherrene. De blir ført til Håkon Jarl, som bestemmer at de alle skal henrettes, én etter én, ved halshogging med sverd.


Arkeologisk funn. I Dorset i Sør-England ble det i 2009 gjort et spesielt arkeologisk funn, av 54 skjeletter og 51 hodeskaller, lagt i hver sin haug. Undersøkelser viser at levningene var menn i sin beste alder, fra slutten av tenårene og opp til rundt 25-årsalderen, fra Sør-Skandinavia og det baltiske området.

Det uvanlige er at mennene alle er blitt henrettet forfra med et stort, skarpt våpen – slik som et sverd. De døde altså ikke som følge av kamphandlinger. Heller ikke ble de hogget bakfra mens de satt framoverbøyd – som man vanligvis ser i massegraver fra vikingtiden.

Ifølge såkalt karbondatering, ble de drept rundt år 1000, på et tidspunkt historikere fra før vet at datidens Konge av England, Ethelred 2. den rådville, ga ordre om at alle danske, det vil si skandinaviske, menn skulle drepes.

En fremtredende arkeolog ved Cambridgeuniversitetet, Dr. Britt Baillie, mener at de henrettede kan ha vært leiesoldater og tilhørt en elitegruppe skandinaviske vikinger. Om det var jomsvikinger, er vanskelig å fastslå. Men måten de ble henrettet på, tyder på at de har vist et mot som stemte overens med jomsvikingenes idealer og æreskodeks.


Dødshogget. De tre første, og hardest sårede, av fangene i Hjørungavåg har allerede mistet hodet idet Håkon Jarl og hans folk bestemmer seg for å finne ut om det er sant, slik det blir sagt; at jomsvikinger er hardere enn alle andre menn. Derfor blir hver av dem, når de er bundet og skal til å hogges, spurt om hva de tenker om det å dø. Ingen av jomsvikingene viser noe tegn til frykt eller redsel. I stedet spotter og harselerer de med sine motstandere, før dødshogget kommer. En av dem ber om å bli henrettet forfra, slik at bøddelen kan se ham i øynene idet døden inntreffer. Han får sitt ønske oppfylt. Den niende, en knapt 18 år gammel danske, lurer bøddelen Torkjell Leira til å hogge av begge underarmene på en norsk hirdmann, da denne holder hardt i det lange, silkegule håret til jomsvikingen. Dette ved at den dødsdømte rykker hodet hardt og raskt fra hogget, idet han hører hvinet av sverdet, slik at dette i stedet treffer hirdmannen ved albuene. Så spretter jomsvikingen opp i lystighet og spør spøkefullt om hvem som eier guttehendene i håret hans. Da griper sønnen til  Håkon Jarl, Eirik, inn – og benåder unggutten. Noe jarlen ikke nekter for. Da bøddelen Torkjell så selv blir drept, i en påfølgende listig fremprovosert kamp med den fysisk sterke og unge Vagn kesson, blir det besluttet at alle de resterende fangene skal få leve og få sin frihet tilbake. Nordmennene hadde da sett at jomsvikingene virkelig var fryktløse, selv i øyeblikket da de så døden i øynene.



PROFESJONELLE KOMMANDOSOLDATER

 

– Hæren som danskekongen sendte for å tvinge den norske kongen Håkon jarl i kne var profesjonelle kommandosoldater og offiserer av særskilt kvalitet. Jomsvikingene levde etter et sett med spesielle regler, sier professor i historie, Torgrim Titlestad. Han er redaktør for den norske oversettelsen av Flatøybok, som i oktober kom ut med det første av i alt sju bind med over 600 år gamle islandske tekster.

– Beretningen om jomsvikingene og slaget i Hjørungavåg er i likhet med de øvrige tekstene i boka basert på et skjelett av faktiske hendelser, sier Titlestad. Like fullt må man gå ut fra at det av  fortellermessige og andre årsaker er ting i tekstene som ikke nødvendigvis har skjedd.

– Med utgivelsen av Flatøybok på norsk, er ikke Snorre Sturlasson og «Heimskringla» lenger vår dominerende kilde innen norsk sagalitteratur, mener Titlestad.

Selv om Flatøybok er skrevet 150 år etter Heimskringla, baserer boka seg på skriftlige dokumenter fra før Snorre sin tid. Selvsagt i tillegg til muntlige overføringer, som ble nedtegnet av lærde og høyst oppdaterte islendinger, sier han.

– Selv om flere historikere vil benekte at Hjørungavågslaget kan ha skjedd på vinterstid, slik det står skrevet i Flatøybok, er det fullt mulig at dette kan være sant. De hardføre jomsvikingene kan ha krysset Stad på vinteren, for å benytte seg av overraskelsesmomentet, sier Titlestad.

Han forteller om svært stor etterspørsel etter Flatøybok.

– På fem uker ble det solgt 2.500 bøker, noe som må sies å være en sensasjon. Vi merker spesielt stor pågang fra et yngre publikum, i alderen 20–40 år. Dette er en antitrend, og viser at sagaen rører ved noe dypt i den norske folkesjela.

– Tekstene er skrevet med både humor og realisme. Flatøybok er både et demokratidokument og en identitesmarkør for nordmenn, mener Titlestad. 


Artikkelen ble trykket i Sunnmørsposten 3. januar 2015


Tilbake til nyheter